Men dere skal få kraft

Viktige merkedager.
Akkurat i disse dager feirer vi to av kirkeårets virkelig store begivenheter, nemlig Kristi himmelfartsdag og pinse.
 
For mannen i gata er kanskje disse dagene stort sett bare etterlengtede fridager i en ellers hektisk hverdag, men utover dette er det nok ganske så uklart hvorfor vi egentlig feirer disse dagene og hva som ligger til grunn for det.
 
Resultatet av en undersøkelse som ble gjort i 2005, hvor man spurte folk om de visste hvorfor vi feirer pinse, viste at de aller fleste som ble spurt ikke hadde den minste aning om hva pinsen står for og hvorfor vi feirer den.

Derfor er feiringen av disse merkedagene i kirkeåret så viktig. Om man er troende eller ikke, så minner de oss om hva Gud har gjort opp gjennom historien for å bringe Sin frelse til oss mennesker:
 
Julen; til minne om Jesu komme til jorden som menneske.
Påsken; til minne om Jesu offerdød på korset og oppstandelsen fra de døde.
Kristi himmelfartsdag; til minne om at Jesus ble tatt opp til himmelen og nå sitter ved Faderens høyre hånd.
Pinsen; til minne om utgytelsen av Den Hellige Ånd over menigheten.
 
Synlig for alle.
Uten å tenke over det, ser vi faktisk resultatet av disse bibelske hendelsene rundt oss hver eneste dag. "Hvordan da", sier du kanskje? Jo, over hele vårt langstrakte land, fra de mest sentrale til de utroligste og mest bortgjemte steder, står det som regel en kirke eller et bedehus.
Bibelen forteller oss at det siste Jesus sa til sine disipler før Han ble tatt opp til himmelen var: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.
Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem." ( Ap.Gj. 1. 8-9).
 
Så alle våre kirker og bedehus er resultatet av det som startet i Jerusalem for snart to tusen år siden, og siden den gang har det spredt seg ut over hele verden. Like til jordens ende, akkurat som Jesus sa, og som vi nettopp leste.
 
Tilbake i tid.
Men la oss nå gå nesten to tusen år tilbake i tid, til påsken og de dramatiske hendelsene da Jesus ble tatt til fange og døde sin offerdød på korset.

Disse hendelsene hadde satt hele byen i kok og de hadde forståelig nok satt sitt sterke preg på Hans disipler. Disse elleve menn som Jesus selv hadde valgt ut mens Han gikk blant dem. De som var kalt til å være Hans etterfølgere og vitne for menneskene om det de hadde sett og hørt, om evangeliet, de gode nyhetene, om forsoning med Gud. Disse menn hadde nå gjemt seg bak lås og slå i frykt for å bli tatt av soldater og den rasende folkemengden som hadde ropt " korsfest, korsfest".
 
Hva skjer når Maria kommer fra graven, etter å ha møtt den oppstandne Jesus, for å fortelle dem de gode nyhetene om at deres elskede Mester og Herre ikke lengre er død, men at Han er oppstanden og lever? Hun møter en flokk frustrerte, redde og til dels tvilende menn, som knapt nok lukker opp for henne og som mener dette bare er prat. De stiller seg svært så kritisk til det hun har å fortelle.
 
Det som hadde begynt så bra, så nå menneskelig sett ikke fullt så lyst ut lengre.

Men Guds planer for dem stod fast og da alt virket håpløst, kom Herren selv til dem gjennom lukkede dører for å styrke og oppmuntre dem. Før Han tas opp til himmelen møter Han dem og har samfunn med dem i mange dager. Skriften sier: " Han ble sett av dem i løpet av førti dager og talte til dem om det som hører Guds rike til." ( Ap.Gj. 1. 2-3).
 
Etter at Jesus var tatt opp til himmelen, forteller Bibelen at de gikk ned fra Oljeberget og opp til den øvre salen der de pleide å holde til, og at de der holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ( Ap. Gj. 1. 12-14).

 
Nå som de hadde sett Herren og talt med Ham, hadde de sikkert store forventninger til det Han hadde talt til dem og gitt dem løfte om: At de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på Faderens løfte, "det som dere har hørt av Meg. For Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter." (Ap.Gj.1.4-5).
 
Selv om de nå hadde forventning, så forstod de nok ikke på langt nær de store konsekvensene som oppfyllelsen av dette løftet ville få for deres egne liv og den innvirkning det kom til å få på omgivelsene rundt dem. At det faktisk kom til å berøre en hel verden, det var nok ikke i dere tanker.
 
Pinsedag kommer.
(Pinse betyr den femtiende dag, altså den femtiende dag etter påske.)
Ap.gj. 2.1-4.
1. Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.
 
2. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende og mektig vind, og den fylte hele huset der de satt.
 
3. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem.
 
4. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale.
 
Hvilken forandring det ble på kort tid. Fra å ha vært redde, frustrerte og prøvd å gjemme seg bort, til å stå frimodig fram og forkynne om Guds store gjerninger på et språk i tunger som de ikke naturlig kjente til.
 
Selv de som ikke visste hva som hadde hendt ble slått av undring, da de så og hørte disse menn tale.
 
I vers 7. leser vi: Da ble de alle (som hørte dette) forskrekket, undret seg og sa til hverandre: " Se, er ikke alle disse som taler, galileere?"
 
8. Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i.
 
9. Slik ble de alle forundret og i villrede, og de sa til hverandre: " Hva kan da dette bety?"
 
Så står Peter fram, han som få uker tidligere hadde nektet tre ganger på at han kjente Jesus. Han står nå fram og forkynner et så sterkt og overbevisende budskap om frelsen i Kristus, at samme dag blir tre tusen mennesker frelst og lagt til menigheten ( Ap.gj. 2.14-41).
 
Og som om ikke det var nok, begynner tegn og under å skje på en helt ny måte. Mennesker blir helbredet bare av at skyggen til Peter faller på dem.
 
Det var jo verken skyggen til Peter eller apostlenes hender som gjorde folk friske. Det var heller ikke tonefallet i deres stemme som fikk de onde åndene til å fare ut, men det var den Hellige Ånds kraft. Den samme kraft Jesus hadde operert i da Han gikk her på jorden og som Han nå hadde lovt at de skulle få del av. Det var denne kraften som nå virket gjennom dem.
 
I Ap.gj. 10.38 står det: "At Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, Han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen."
 
Men selv om disse menn var valgt ut og kalt av Jesus selv, så var ikke det i seg selv nok. Nei, de måtte også få del i den samme overnaturlige kraften Jesus hadde, for å kunne utføre det oppdraget de hadde fått av Ham: Å være Hans vitner.
 
Forvandlende kraft.
Paulus fikk også oppleve virkningen av denne kraften i sitt liv og i sin tjeneste. Noe som forandret ham totalt. Fra å ha vært en nidkjær forfølger av menigheten, til å bli en ennå mer nidkjær forsvarer av evangeliet, og til å bli ett av tidenes sterkeste redskap i Herrens hånd.
 
Han visste betydningen av å ha denne kraften virksom i sitt liv og i sin tjeneste, slik at han kunne greie å utføre det kall Herren hadde gitt ham. For i egen kraft ville det være umulig.

I Kolosserbrevet 1.29. sier han:" Mot dette arbeider også jeg, og jeg kjemper ved Hans kraft som virker kraftig i meg."
Denne kraften som var virksom i hans liv, den virket også de tegn og under som skjedde ved hans hender. Og det var gjennom den samme kraften han fikk styrke til å gå igjennom alle prøvelser og vanskeligheter som han møtte.

Tenk hva han sier i 2. Korinterbrev 12. 9-10. Han hadde nettopp bedt Herren tre ganger om å fjerne den satans engel som plaget ham.

Men hør på det svaret han fikk:
9. Men Han (Gud) sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet. Derfor (sier Paulus) vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg.

10. Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

Det er ikke rart han bad sin inderlige bønn til de troende i Efesus, om at Herren måtte gi dem åpenbaring om hvor viktig det er å forstå dette, slik at man kan bli stående selv i vanskelige tider.

Paulus’ bønn.
Efeserne 1. 17-19. "Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd i erkjennelsen av (kunnskap om) Ham.
18. og at deres forstands øyne blir opplyst, slik at dere kan forstå hvilket håp dere fikk ved Hans kall og hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige,
19. og forstå hvor overveldende stor Hans kraft er for oss som tror, etter virkningen av Hans mektige kraft.

Og i vers 20 virker det nesten som om han ønsker å understreke for de troende i Efesus og alle de som senere kommer til å lese det han skrev: "At det var denne kraften Han(Gud) lot virke i Kristus da Han reiste Ham opp fra de døde og satte Ham ved Sin høyre hånd i den himmelske verden."
 
Paulus hadde lært en hemmelighet vi alle trenger å lære: At ingen av oss kan greie å utføre noe for Herren ut ifra vår egen kløkt eller styrke, men at vår tro må være basert på Guds kraft alene. Heldigvis har vi alle som Guds barn og hans tjenere fått adgang til å hente styrke fra denne overnaturlige kilden; Den Hellige Ånds Kraft.

Måtte vi bare lære oss å øse og drikke av denne kilden.

Som Jesaja så fint sier det: (Jes.12.2-3) 2." Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.

3. Dere skal øse vann med glede fra frelsens kilder."

Og i Neh.8.10. "For gleden i Herren er vår styrke."

Det kan se ut som at vi som troende går mot vanskeligere tider, men vi kan være ved godt mot. For Herren har både nåde og kraft nok til å føre oss igjennom, om vi bare holder oss nær til Ham og øser styrke og kraft fra frelsens kilder.

Gud har gitt sitt løfte som sier: "For som dagen er skal din styrke være." ( 5.Mos. 33.25). Og løftene kan ikke svikte!

Amen.

Gud velsigne deg!