Stopp opp et øyeblikk!

Den kjærlighetsfulle lengselen
Over hele jorden går det signaler ut fra Guds menighet om at vi lever i de siste dager. Vi tror enden er nær og at det ikke er lenge før vi hører Guds basun varsle Kongens ankomst. Til tross for dette går livet sin gang og vi lever som vi alltid har gjort og lar oss oppsluke av hverdagens sysler. Selv om vår sjel innimellom vekkes til live og lengter etter Herrens komme, tar det ofte ikke lang tid før denne lengselen døyves ned av andre ting.
Stopp opp!
Et øyeblikks stillhet, en liten pustepause, litt ettertanke og erkjennelse - viktige små hendelser som lett blir borte i vår hverdag. Kanskje behøver vi å hoppe av denne verdens skinnegang som lett forleder oss videre i stress og jag etter tomhet.

Hva med å stoppe opp? Hva med å sette seg ned? Hva med å bringe hele sitt liv i stille bønn innfor vår Far og la Han sette Sitt lys på? Ikke for at fordømmelsen igjen skal få fortelle oss at vi ikke strekker til. Heller ikke for at vi skal synke ned i selvopptatthetens og selvmedlidenhetens dam. I Guds nærhet, det eneste stedet hvor vi møter fullkommen kjærlighet og akseptasjon, der kan vi finne ro og i tillit legge vårt liv frem for Han som elsker oss og forstår oss.

Hvordan lever vi egentlig vårt liv? Hvor er vårt kristenliv på vei - gjør det fremskritt i mer overgivelse eller er det i ferd med å bli lunkent? Hvordan prioriterer og forvalter vi det ene livet vi har fått? Som et lite barn krabber opp på fars fang og forteller tillitsfullt om hvor vanskelig ting kan være, kan vi legge vårt liv i Faderens hånd og la Han modne erkjennelsen i våre hjerter om hvordan det egentlig står til med oss.

Sannhetens øyeblikk
Noen kaller det et sannhetens øyeblikk, andre kaller det erkjennelsens øyeblikk. Bibelen kan beskrive det som "da han kom til seg selv.." eller "da jeg var på reisen og nærmet meg Damaskus omkring middagstid, så skinte plutselig et kraftig lys fra himmelen rundt meg. Og jeg falt til jorden.." (Luk.15.17 og Apg.22.6-7). Øyeblikket da et menneskes sjel våkner og er ærlig med seg selv og er avkledd innfor Gud, kan ofte være første steget inn i en forandring.

Noen opplever dette dramatisk, som Paulus på vei til Damaskus, andre får en stille erkjennelse i sitt indre. Formen er ikke av så stor betydning. Det viktigste er at Gud får talt inn i dypet av våre hjerter og at Guds tiltale møter en disippels øre som ydmyker seg og erkjenner.

1.Joh.1.7:
Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han selv er i Lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.

Bibelen snakker om å vandre i lyset. Ikke bare bli opplyst av et kraftig lys fra himmelen en gang, men vokse inn i et samfunn med Gud der vårt liv er åpent for Han og Han får lede oss.

Bli i lyset
Guds lys leder oss til Han. Guds lys fjerner alt mørke og spillerom for sjelefienden i våre liv. Guds lys er sant og ekte og viser oss sannheten om oss selv.

Hvorfor flykter vi fra Guds lys? Guds lys er Guds faderarm som kjærlig drar oss nærmere Seg. Lyset åpenbarer hindrene på vår vandring med Ham. Guds lys fordømmer oss ikke, men reiser oss opp til å vandre i Hans kraft og nåde. Uten Guds lys vil vi alle fare vill og ende opp med å gå vår egen vei.

Hva driver oss
Det kan være til stor hjelp i vårt kristne liv og ta seg noen pauser langs veien sammen med Herren og tenke igjennom livet vårt. Hvordan prioriterer vi i vår hverdag, hvordan står det til med vårt hjerte, hvilke lengsler og rop i vårt indre driver oss, hvor er vårt hjerte på vei? På utsiden kan det se ut som om alt står bra til, men det er hjertets tilstand som avgjør.

Ofte lar vi den ene dagen ta den neste og livet løper av gårde uten at vi har tid til å stoppe opp og lytte til vårt hjertes rop. Visste du at ditt hjerte roper? Vår kropp roper etter mat og drikke, vårt sinn roper etter kunnskap, men det finnes et rop som er så mye dypere. Nedlagt i menneskets innerste finnes et rop etter Skaperen. En lengsel og tørst som ingen av denne verdens brønner kan slukke. Kristenlivet dreier seg ikke om å leve et fromt liv og gjøre gode gjerninger. Kanskje mer enn noe annet dreier det seg om å slippe denne dype lengselen løs på leting etter Kilden. Denne lengselen er sterk og kan drive oss over fjell og gjennom dal for å finne Ham. Uten denne kjærlighetens lengsel, beskrives alt som klingende malm og ringende bjelle, men med denne lengselen som ledsager på veien får alt sin mening (1.Kor.13).

Samtidig som lengselen etter Gud er sterk, er den også skjør og kan lett utslokkes. Gir vi andre ting rom i våre liv er det disse tingene som vil komme til å drive oss. Vi skal se på 3 ting som lett kan drive oss mennesker og stjele plassen til Gudslengselen i våre liv: utilfredshet, sår i vår sjel og dagliglivets sysler.

1. Utilfredshet
Er du utilfreds? Alle har vi vel fra tid til annen opplevd utilfredsheten vokse frem i vårt indre.

Det å være utilfreds kan både være en startgrop til noe nytt eller det kan være en hengemyr som holder oss igjen. I og for seg er det ikke usunt og av og til stoppe opp og konstatere at ting ikke er som det skal i våre liv. Som vi allerede har sett på, er det en forutsetning for at vi skal forandre oss at vi først, i Guds lys, ser at ting må endres på i våre liv. Det å bedra seg selv og hele tiden tro at alt er vel, kan være et stort hinder som bidrar til at vi hastig fortsetter videre uten at vi "blir forvandlet til det samme bildet fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd" (2. Kor.3.18).

Utilfredshet kan derfor være en oppvåkning som sender oss ut på leting etter Han som kan slukke vår tørst og møte vår innerste lengsel.
Frustrasjon
Utilfredshet kan på den andre siden bli en snare, dersom den kobles sammen med frustrasjon. Veien kan være kort fra det å innse at vårt liv ikke er som det skal, til det å gå inn i fordømmelsens dal der vi ikke er gode nok, aldri strekker til og der frustrasjon blir vår ledsager.

Frustrasjon er generelt en dårlig veileder og drivkraft i våre liv. Frustrasjon peker aldri på mulighetene, men viser oss alltid en stengt dør og et mørke uten håp. Frustrasjonen får oss alltid til å se etter det negative og inngir et bilde av oss selv som den ene leirkrukken som Mesteren ikke klarte å forme som Han ville. Utsagn som "det er håpløst for meg", "jeg har misbrukt alle sjanser" blir fort gjengangsmelodien i vårt indre.

Den utilfredsstilte sjelen som tørster etter en forandring og etter mer av Ham gir oss kraft til å gå videre, mens frustrasjonen derimot tapper oss for kraft og håp.

Er du utilfreds - la da lengselen i ditt indre vekkes til live og lede deg nærmere din Frelser!

2. Sår i vår sjel
Vi lever i en verden som på mange måter er hard og nådeløs. Vi opplever vel alle at vi til tider utsettes for ting som setter negative spor i vår sjel. Vi kan bli skuffet, vi kan bli såret, vi kan bli sviktet osv. Listen kan gjøres lang.

Vi har alle et sjelsliv som ikke er upåvirkelig av det vi gjennomgår under vår vandring. Det å få sår i sin sjel er i utgangspunktet ikke farlig. Vi har jo en kjærlig Hyrde som har legedom og balsam for vår sjel. Det som kan være farlig, er når sår i vår sjel blir en drivkraft i våre liv uten at vi selv er klar over dette.

Sår kan drive oss
Selv om vi alle har lest at vi skal elske vår neste, er det nok mange som har fått erfare at det å for eksempel bli sviktet, over tid kan forlede oss inn i bitterhet og sjalusi mot vår neste. Sterke tanker av sjalusi som kan drive oss inn i hardhet, kan ha sitt utspring i et svik vi ikke har latt Frelseren røre ved.

Forkastelsens kulde kan lett drive oss inn i en gjerningskristendom der målet blir å prestere for å bli akseptert. Hvilken kontrast til hvilen i Jesu fullbrakte verk på Golgata! Feilen ligger ikke i vår iver etter å gjøre noe for Gud. Men den tørsten vi da har etter akseptasjon, slukkes ikke før Hyrden får renset forkastelsen ut med Sin betingelseløse kjærlighets balsam.

Hvordan har vår sjel det? Hva finnes av skuffelser og sår som, uten at vi tenker på det, bidrar til at vi går i de mønstrene vi ofte gjør?

Legedom
Kanskje vårt indre roper etter en stille stund med vår Frelser hvor vi kan få balsam og legedom for vår sjel? Ingen soldat går såret ut i kamp. Ingen arbeider gjør jobben som han skal med store og sår og skavanker.

Det finnes tider av legedom. Det finnes stunder der Jesus, som Han gjorde med disiplene ved Tiberias-sjøen, tar oss til side for å gi oss pleie (Joh. 21.1-17). Han lager kanskje et bål, steker fisk og brød og gir oss å spise, for så å sette seg ned i tillitsfull samtale for å gi legedom til vår sjel. Peter, som nettopp har fornektet sin Mester 3 ganger, møter Mesterens kjærlighetsfulle øyne og får 3 ganger lov til å utøse sitt hjerte å si "du vet at jeg har deg kjær". Ja, Jesus visste at han hadde Ham kjær, men Peters sårede sjel trengte å få sagt dette for at Jesu kjærlighet kunne nå inn og helbrede. Peter gikk fra denne samtalen, ikke som den som fornektet, men som den som elsket sin Mester!

Behøver din sjel legedom? Behøver du å møte Mesterens kjærlighetsfulle blikk? Stopp opp og la Han tilberede et måltid for deg!

3. Dagliglivets sysler
2.Tim.2.4:
Ingen som fører krig, blander seg inn i de oppgavene som hører dette livet til, slik at han alltid kan gjøre hærføreren til lags.

Hvor lett er det ikke at oppgavene som hører dette livet til stjeler for stor plass i våre liv. La oss kort se litt på hva dette livet krever av oss. Fra morgen til kveld opplever de fleste at det ene gjøremålet går over i det andre. Vi har familie og venner, arbeid eller skole, hus og hage, hobbyer og ulike verv, prosjekter og planer, budsjetter og regninger, nyheter og aviser, tekniske hjelpemidler og bruksanvisninger, dugnader og selskap… Listen er uten ende.

I stor grad dreier det seg her om ting vi i større eller mindre grad må ta hånd om og vie oppmerksomhet. Det er ikke noe mål å melde seg ut av alt sammen og flykte. Vi må ta hånd om det Gud har gitt oss og forvalte det rett. Utfordringen blir hvordan vi prioriterer og hva som ligger vårt hjerte nærmest.

Det evige eller det forgjengelige
Matt.6.19-21:
Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For der skatten deres er, der vil også hjertet deres være.

Bibelen snakker om et jordisk rike som går mot enden og om et annet rike som er evig. Noe beskrives som forgjengelig, mens andre ting løftes opp som evige verdier. Livet her nede på jorden, beskrives som en pilegrimsferd mot et evig liv hos Gud. I hvilke av disse rikene er det våre hjerter har slått dypest røtter? Lever vi i og for denne verden, eller har vårt hjerte begynt å skue inn i det evige og samle seg skatter som ikke forgår?

Opprykkelse
Vi venter alle på vår Herres gjenkomst hvor vi skal rykkes opp i skyen for alltid å være sammen med Han. Tenk hvilken befrielse - rykkes opp fra denne verden med dens vesen til Kristus vår Frelser! Denne verden mister for godt sin påvirkning på oss og Kristi kongedømme blir vår nye tilværelse.

Men, visste du at opprykkelsen allerede har startet?

Ef.2.6:
Og Han oppreiste oss sammen med Ham og satte oss sammen med Ham i den himmelske verden i Kristus Jesus

Kol.3.1-3:
Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.

Vi som før var av denne verden og fulgte denne verdens ånd, har opplevd en herlig opprykkelse. Vår sjel er satt fri, vi er døde for denne verden og er reist opp til et nytt liv i Kristus. Vi er allerede rykket like inn i himmelen og satt ved Guds høyre hånd i Kristus. Disse tanker er så store at det kan være vanskelig for vår sjel å gripe de.

Kanskje vi burde stoppe opp litt i vår hverdag hvor dagliglivets sysler ofte virker å kvele oss, og dvele litt ved disse utsagnene. "Søk de ting som er der oppe", "satte oss sammen med Ham i den himmelske verden" - tennes det ikke en lengsel i ditt indre?

Livet her nede på jorden er som røk som så raskt forsvinner. Jorden med all dens herlighet forgår og den dagen vi forlater den, avlegges alt som har med denne verden å gjøre. Skulle vi ikke ta imot kallet fra himmelen? Skulle vi ikke allerede nå leve vårt liv med det himmelske for øye? Skulle vi ikke la Herren vekke til live lengselen i dypet av vårt indre som tørster etter noe mer enn det denne verden kan gi oss?

Den kjærlighetsfulle lengselen
"Arbeiderens sult arbeider for ham" står det i Ordspråkboken 16.26 (1930 oversettelsen). Det finnes en guddommelig sult i vårt indre som kan være en positiv kraft i vårt kristenliv. Denne sulten vil ikke la seg mettes av verdens tilfredsstillelse. Den blir aldri fornøyd før den kan ete livets brød fra Mesterens hånd.

La ingenting få slukke lengselen etter Gud i ditt hjerte. La Hyrden møte utilfredsheten i ditt indre, la Han bringe legedom til dine sår og la ditt hjerte gi gjensvar på Hans lokkende tale midt i hverdagens alle gjøremål. Kristenlivet er ingen plikt eller prestasjon. Det er en tørst som har fått smaken på det levende vannet. Det er en kjærlighetsfull lengsel som hører skrittene av sin Elskede. Om denne lengselen får være drivkraften i våre liv, vil den lede oss like i møte med vår brudgom og venn- Jesus Kristus.

Joh.Åp.22.17:
Og Ånden og bruden sier: "Kom!" Og den som hører, skal si: "Kom!" Og den som tørster, skal komme! Og hver den som vil, skal ta livets vann for intet!

Gud velsigne deg!