Ydmykhet - den største gaven

Klarer vi oss selv?
I vår travle verden og vårt opplyste samfunn blir det å klare seg selv og å stå på egne ben løftet frem som viktige kvalifikasjoner. Mennesket ønsker gjerne å fremstå som sterkt, effektivt og selvhjulpent. Forskning og vitenskap legger ned mye ressurser i å finne botemidler for sykdom og problemer vi møter på, og gjøre oss bedre i stand til selv å takle vår hverdag.

Men hvem av oss har vel ikke i tunge stunder kjent på svakheten i oss selv. Hvem av oss har vel ikke i ensomhet følt oss skremt og hjelpeløse?

Vi kan vel alle til tider kjenne oss igjen i salmistens ord: "Vær meg nådig, Herre, for jeg er svak. Herre, leg meg, for mine bein fortæres av angst." (Salme 6.3).

Vårt hjerte slites ofte mellom disse motstående dragelser; det stolte og selvstendige som vil klare seg selv og det hjelpeløse og svake som roper om hjelp.

Bibelen løfter ikke frem det selvstendige mennesket som noe ideal, men har derimot et motsatt utgangspunkt når den beskriver hva vi bør strekke oss etter.

Det Gudsavhengige mennesket
Bibelen beskriver, helt fra skapelsesberetningen og opp gjennom bibelhistorien, mennesket som en skapning totalt avhengig av sin Skaper. Mennesket skal ikke fremtre som sterkt i seg selv, som supermennesket som takler alt. Guds Ord beskriver derimot mennesket som et skrøpelig leirkar (2.Kor.4.7) uten noen kraft i seg selv, eller som en gren som er fullstendig avhengig av stammen for å kunne leve og bære frukt (Joh. 15.4).
Idealet er det Gudsavhengige mennesket.

Det er En Annen som skal være menneskets kraft og hjelp og gjøre det til en gren som bugner av frukt. Det er En Annen som skal gi mennesket trygghet og beskyttelse og lede dets skritt på livets vei.

Salme 18.2-3:
"Jeg elsker Deg, Herre, min styrke. Herren er min klippe, min festning og min redningsmann, min Gud, min klippe, Den jeg tar min tilflukt til, mitt skjold og min frelses horn, min borg."
Å, hvor vi er i behov av å rope på Ham som kan gi oss hjelp!

Leder til kilden
Vi er alle skapt i Guds bilde til et liv i samfunn med vår Skaper. Jesus har i vårt sted gått veien til Golgata, sonet vår synd, forsonet oss med Gud og banet veien inn til nådens trone hvor vi kan "få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det" (Hebr. 4.16).

Tenk- all hjelp vi behøver ligger der tilgjengelig. Himmelen er åpen for oss og alt er gitt oss i Kristus. Men, vi behøver ikke å oppleve noe av dette.
Vi kan leve vårt liv, gjøre så godt vi kan, ha våre mangler og behov, mene vi klarer oss selv, ikke ville rope om hjelp – og aldri oppleve at Frelseren rekker ut Sin hånd og rører ved oss i vår svakhet. Det er ingen garanti for, eller automatikk i, at Guds velsignelser skal nå oss. Ikke før vi ydmyker oss og innrømmer vår hjelpeløshet, kneler ved korset og ser opp til vår Frelser – først da vil vi oppleve himmelen åpnet og Guds velsignelser komme over våre liv.

1.Pet.5.5b:
"Gud står de stolte i mot, men de ydmyke gir Han nåde."

Ydmykheten er vår vei til Golgata – inn i det fullkomne frelsesverket. Ydmykheten leder vår hjelpeløse sjel til denne underbare kilden for å drikke av det levende vann.
Hvor befriende det er å gi opp seg selv! Hvor godt det er å innse at vi ikke mestrer tilværelsen på egenhånd og heller legge oss tillitsfullt i Hans hånd som har skapt oss. Han vet hvor svake vi er, Han kjenner vår brist og vet å lege oss.
Vi går ofte en lang vei før vi velger å ydmyke oss.

Jona 2.8:
"Da min sjel ble kraftløs i meg, husket jeg på Herren. Min bønn ble sendt opp til Deg, inn i Ditt hellige tempel."

Jona tilbrakte tre dager i fiskens buk, før han oppgav sitt eget, ydmyket seg og ropte til Gud – og Frelseren uteble ikke.

En hjelp gjennom prøvelser og fristelser
Matt.11.29:
"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjerte, og dere skal finne hvile for sjelene deres."

Vår Frelser vandret her nede i et menneskes skikkelse og ble fristet og prøvet i alt, men forble uten synd. Hans rop til oss er: "Lær av Meg".
Mildhet og ydmykhet omkranset Hans hjerte og var Hans hjelpere gjennom alle prøvelser og fristelser. Ingenting av fristerens forlokkelser eller snarer klarte å fange Hans hjertes oppmerksomhet. Ydmykheten og mildheten ledet Ham stødig forbi alle hindere og farer og tok Ham videre på den smale sti.
Hvordan er det med våre hjerter? Har mildheten og ydmykheten fått bli vårt hjertes følgesvenn? Uten disse to ved vår side, forledes lett vårt hjerte inn i hardhet, selvgodhet og videre inn i fristerens snarer.

Hvordan reagerer vi egentlig når vi står overfor fristelser og prøvelser? Hvordan takler vi å bli sviktet og forrådt, bli baktalt og forfulgt eller mislykkes og bli forkastet? Eller hva gjør vi når vi møter kriser, ulykker eller store omveltninger i våre liv? Vi vet alle hva Skriften sier om hvordan vi burde reagere, men det kan være sunt å stoppe opp og spørre oss selv hvordan vi egentlig reagerer.
Hvor lett er det ikke å slippe inn litt tvil og vantro, eller egenrådighet og hardhet. Hvor raskt får ikke bitterhet en liten inngang og lager et skille mellom oss og de vi mener har forbrutt seg mot oss. "Elsk deres fiender" kan mange ganger virke så fjernt fra vår virkelighet.

Ydmykheten er gitt oss som et vern midt i alle prøvelser og fristelser. Den er en mektig hjelp som kan manøvrere våre hjerter gjennom farefullt farvann med mange skjær og "gode grunner" for ikke å velge å gå den smale vei. Ydmykheten, om den får rom, overtaler oss til å avsi oss fristelsen og stiller til ro sjelens trang til å få svar på alle spørsmål. Ydmykhet gjør det så mye enklere å velge rett.

Fristelser og prøvelser- reelle utfordringer
Fristelser og prøvelser vi møter i livet er reelle utfordringer for oss alle. I det en fristelse er lett, er den vel ikke å regne som noen fristelse lenger. Fristelsen appellerer ofte til svakheter og tilbøyeligheter vi allerede har og prøvelser har en egen evne til å bringe oss til ytterpunktet av hva vi mener vi tåler.

Fristeren tilpasser fristelsen til den han skal friste. En av Jesu fristelser var å falle ned for djevelen å tilbe ham for å motta alle verdens riker og deres herlighet (Matt.4.8-9). Et av Jesu kall er nettopp å regjere som konge over alle verdens riker (Joh.Åp.11.15). Hensikten var dermed, foruten å få Ham til å falle ned for djevelen, å lokke Ham ut i det guddommelige kallet for tidlig og på feil måte. Hvor lett er det vel ikke i vår iver å la seg lokke ut i et guddommelig kall litt for tidlig og på feil måte?
Fristelsen var altså reell og til og med tilpasset Guds kall over Jesu liv. Ikke rart Bibelen kaller det "djevelens listige knep" (Ef. 6.11).

Et av Jesu våpen var "mild og ydmyk av hjerte". Ydmykheten bøyer aldri kne for fristeren. Overfor sjelefienden er ydmykheten standhaftig og sterk. Når et hjerte ydmykt bøyer seg for Gud, men står djevelen i mot, må djevelen innse at slaget er tapt.
Ydmykheten bevarer våre hjerter myke og gjør det lett for Den Hellige Ånd å lede oss rett på veien.

"…og dere skal finne hvile for sjelene deres." (Matt.11.29).

Midt oppe i alle fristelser og stormer som våre liv så ofte er preget av, roper vår sjel etter hvile. Lengter vi ikke alle etter denne hvilen? Er det ikke denne hvile og tilfredshet vi ofte kjemper og strever så mye i egen kraft for å oppnå? Frelserens oppskrift var "mild og ydmyk av hjertet".

Fall eller oppreisning
En av menneskehetens verste fiender opp igjennom tidene har vært stolthet. Få ting kan være så ødeleggende for mennesket som stolthet. Stoltheten vet best selv og vil gjøre tingene på sin egen måte. Den hindrer oss fra å henvende oss til Gud, den gjør oss hard og lokker oss lett ut på våre egne veier. Stoltheten gjør oss store i oss selv og fjerner oss fra sann visdom (Salme 131.1). Stolthet og hovmod er den sikre veien til fall.

Ordsp.29.23:
"Et menneskes hovmod fører ham til fall, men den som er ydmyk i ånden, vinner ære."

Ingenting kan fri et menneske så fullkomment fra hovmod og stolthet som ydmykheten. Det hjerte som Gud får ydmyket, vil avsky hovmodet. Ydmykheten tar oss ved hånden og leder oss på himmelveien - veien til ære. Ydmykheten, som av mange betraktes som noe svakt og ynkelig, har Guds kraft boende i seg og leder en sønderbrutt sjel mot oppreisning. Ydmykheten er sterk og har det guddommelige for øye. Den ser ikke på sitt eget og har ikke omsorg for det jordiske, men strekker seg inn i det Gud har for den.

Ydmykheten åpner våre øyne
Salme 119.67:
"Før jeg ble ydmyket, var jeg på villspor, men nå holder jeg Ditt ord."

Vi har nok alle vært på villspor og lett etter veien. Ydmykheten er en veiviser som åpner våre øyne og leder oss inn i Ordet og dets rikdom.

Ordspr.11.2:
"Når overmotet kommer, da kommer også skammen. Men hos de ydmyke er visdom."

Overmotet blinder oss og fører oss på skam. Når vi blir store i oss selv mister vi innsikten og blir dåraktige.
Ydmykheten leder oss til visdommen. Den åpner våre øyne og vi får se det som det er. Vi ser vår egen ringhet og hjelpeløshet og dette kan være smertefullt. Vi vet så inderlig vel at intet godt bor i oss selv, men det er noe annet å få se dette og innse hvor mye vi er i behov av frelse og helliggjørelse.

Ydmykheten lar oss ikke bare se vår egen skrøpelighet. Den vender også vårt blikk oppover og hjelper oss å få et glimt av Guds storhet og Hans allmakt. I lys av vår egen ringhet er det befriende å skue Gud i Hans skjønnhet og hvile i Ham.

Gjør ydmykheten til din følgesvenn
Hvordan kan vi leve ydmykt? Hvordan kan vi få tak på denne hemmeligheten?

Ydmykheten roper ikke høyt og tar seg ikke til rette, noe hovmodet gjør til fulle. Ydmykheten tar den hånden som villig strekkes ut mot den og leder videre i Mesterens fotspor.
Mesterens fotspor er fulle av ydmykhet og bare de milde og ydmyke av hjertet kan følge disse fotavtrykkene.

Om vi hver dag kunne be "ikke min vilje, men Din" og så etterleve denne enkle bønnen, ville hardheten aldri kunne stjele ydmykhetens plass i våre hjerter. Guds vilje for våre liv vil alltid føre oss dypere inn i ydmykhet, og ydmykheten vil igjen veve oss sammen med Guds vilje.
Å ydmyke seg er alltid en viljeshandling, samtidig som det er en gave fra Gud vi får del av når vi tar i mot.

Takk Gud for denne kanskje største gaven Han gir oss, som åpner opp våre hjerter for Ham!

Gud velsigne deg!