Bønnens betydning

Opp gjennom historien.
Helt fra den første menighet i nytestamentlig tid og opp gjennom hele kirkens historie har de kristne over hele verden henvendt seg til Gud i bønn, og Herren har gjort store og mektige ting som svar på deres bønner.
Studerer man temaet bønn og bønnens betydning i Bibelen og gjennom kirkehistorien, og ser hva Gud ved Sin Ånd har gjort og virket fram, finner man en klar sammenheng mellom bønn og overnaturlig inngripen fra Gud.
Der kraftige manifestasjoner av Guds kraft har vært synlig, har det vært bedt inderlig til Herren i forkant av det som har hendt.

Skriften sier at David var en mann etter Guds hjerte og en bønnens mann. I Salmene kan man se hvor ofte David søkte Gud og henvendte seg til Ham i bønn. Vi ser også hvordan Herren svarte på hans bønner ved å fri ham ut av farer og vanskelige situasjoner og lot ham vinne seier etter seier.

Jesus lærte sine disipler nødvendigheten av å be, være avhengig av Gud og ha tillit til Ham. Han viste dem det, ved selv å gå avsides for å være i bønn til Gud, og de fikk se resultatene av hans bønner.

 

Bønn var viktig.
I den første menighetens tid, leser vi i Apostlenes gjerninger om hvor viktig de så på det som har med bønn å gjøre: "Men vi vil hele tiden holde oss til bønnene og til Ordets tjeneste."  (Ap.gj.6.4).
De anså det faktisk som så viktig, at det var umulig for dem som ledere å sløyfe bønnen og forkynnelsen av Ordet, for å gjøre noe annet. Derfor satte de andre til dette, så de uhindret kunne fortsette med bønn og Ordets forkynnelse. Dette var drivkraften og styrken i den første menighetens liv og virke.

Vi ser også andre klare eksempler på hvordan apostelen Paulus så på bønnen og dens betydning når det gjaldt hans kall og hans tjeneste for Gud.
Han sier blant annet: "Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet: Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud, for at jeg må bli fridd fra de vantro i Judea, og at min tjeneste i Jerusalem må bli godt mottatt av de hellige." (Rom.15.30-31).

 

Paulus fant forbønn fra de troende absolutt nødvendig, for at hans tjeneste skulle få den fulle effekt.
Han sier i brevet til Efeserne: " Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i Ham og tale som jeg bør." (Ef. 6.18-20).

 

Bønn for nasjonene.
Paulus bad også inntrengende om at det måtte bli gjort bønner for et lands konge og dets regjering og for folket som bor der.

I 1. Tim. 2.1-3. sier Paulus: " Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker.
2. For konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.
3. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser."

 

Hvis vi stopper opp et øyeblikk og tenker nøye over det Paulus sier her, så sier han at bønn er så viktig, at det kommer foran alt annet.
Og ikke nok med det, men han sier at forholdene i vårt land faktisk er knyttet direkte til at de troende ber for menneskene i landet og spesielt for de som er i høy stilling.

 

Hvordan er vår holdning til bønn?
I dag tror jeg at mange kristne har en holdning til det som har med bønn og bønnemøter å gjøre, slik at man ofte tenker på et bønnemøte som noe kjedelig hvor det er få tilstede. Og de som er til stede, er ofte de litt eldre, som vi tenker har tid til dette og som liker å be.
Men slik skulle det ikke være og jeg tror vi har mistet noe verdifullt og viktig.
Det er vel en fare for at vi kanskje er blitt noe bedagelige i vårt vestlige velstandssamfunn og at dette lett smitter over på det åndelige livet. Vi er blitt så vant til bare å sitte og høre på andre.
Men faktum er jo at enhver kristen er kalt til å være en arbeider i Guds rike.
Bønnemøter er arbeidsmøter hvor vi knyttes til hverandre, gjør et arbeid i Ånden og drar lasset sammen som menighet. På bønnemøtene legges også grunnen for det verk Herren ønsker å gjøre videre.

 

Paulus kalte de som stred sammen med ham i bønn, for stridskamerater og det er vel få ting som knytter mennesker mer sammen, enn det å stå samlet og kjempe for den tro man har felles.
Derfor er det heller ikke rart at det er en motstand mot det å be. Djevelen vet hvilket farlig våpen bønnen er, og han vil for enhver pris hindre oss i å få tid til bønn.

I Bibelen leser vi om den første menigheten, som vi ofte trekker frem som eksempel når det gjelder åndsutgytelse og kraft, noe vi også lengter etter og trenger i dag. Jeg tror det er en klar sammenheng mellom det som skjedde den gang, og det at de kom sammen i templet hver dag og at de trofast holdt seg til apostlenes lære eller undervisning og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.

Det var de samme menneskene som var på bibelundervisningen, som de som var på bønnemøtene, og jeg tror kontinuiteten i dette var oljen i "maskineriet".

 

Et kall til bønn.
Det kan virke som om Gud i disse dager igjen er i ferd med å oppvekke Sin menighet i vårt land, hvor Han kaller de troende til bønn, og til en ny og frisk forståelse av hvor viktig det er at vi som kristne ber. Ikke bare at vi som ledere ber, men at hele folket ber.

 

Bibelen sier ikke at det bare er en pastor eller en leders bønn som er virksom og effektiv, men at det er et rettferdig menneskes bønn (Jak.5.16). En rettferdig vil si en som er vasket ren i Lammets blod og som har fått Guds rettferdighet gjennom troen på Jesus. Det er med andre ord bønnen til en helt vanlig kristen, slike som du og jeg, som virker med stor kraft.

Jeg tror vi lett lar oss lure av fienden ved å tenke: "Jeg er så dårlig til å ordlegge meg, jeg finner ikke de rette ordene, jeg kan ikke be". "Nei, det får være pastorens og lederskapets oppgave det som har med bønn å gjøre".
Men slik bør det ikke være, for alle kristne kan be og bør be. 

 

Det er bare av nåde, at vi som Guds barn i kraft av Jesu verk på Golgata, kan komme og tre fram for Gud i bønn.

 

Når vi ber.
Bibelen oppmuntrer oss som troende til å tre fram for Gud, med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for en ond/ skyldig samvittighet og med legemet badet i rent vann (Heb.10.21).
Og skulle vårt hjerte fordømme oss, så er Gud større enn våre hjerter og vi kan bekjenne vår synd og bli renset for all urettferdighet gjennom Jesu blod (1.Joh.3.20).
Det som er viktig er altså ikke hvor flinke du og jeg er til å be, men at vi har et rent hjerte og rene motiv når vi ber, - at vi ber i følge Guds vilje og tror at Gud hører vår bønn.

 

Gjør vi dette, ja da lover Guds Ord oss at Han hører våre bønner og at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos Ham (1.Joh.5.14-15.).  Er ikke det fantastisk!
Og det slutter ikke med det. Bibelen sier at Han kan gjøre mer enn alt, langt utover det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss (Ef.3.20).

 

Din bønn er viktig.
For en lettelse det er å vite at det ikke avhenger av at jeg ber en perfekt bønn, for at Gud skal svare på den. Det viktige er at jeg ber.

Det avhenger heller ikke av at jeg sitter inne med enorm kunnskap og forstår alt. Nei, - Gud ser til hjertet og i Sin store visdom og makt gjør Han det slik at det lille jeg kan, strekker til.

Tenk ut fra dette ståstedet, og tenk så på hvordan situasjonen var da Jesus mettet de fem tusen og de fire tusen.
Her var det en stor folkemengde som alle hadde et stort behov av mat, men de var midt ute i ørkenen og det fantes ikke en matforretning i mils omkrets.
Så når Jesus begynner å snakke om å gi dem mat der på stedet, under de rådende forhold, rekker disiplenes forstand ikke til. 
I tilfellet med de fem tusen, var alt som fantes nistepakken til en liten gutt, menneskelig sett bare nok til ham selv.
Og i tilfelle med de fire tusen, så var det syv brød pluss noen småfisker, - med andre ord, altfor lite til å møte et så stort behov.

 

Men hva gjør Jesus?
Blir Han skuffet når Han hører at det er så lite og sier: "Dette er for lite, det holder ikke".

 

Nei, til deres store overraskelse ber Han folket sette seg ned på marken. Så tar Han det lille som er, løfter det inn for Gud og ber en enkel takkebønn i tillit til Ham som Bibelen sier kan gjøre mer enn alt, og ber dem så å dele det ut.
Hva som skjer, det vet vi vel alle. Gud hører takkebønnen, rører ved det på overnaturlig vis og det lille som i utgangspunktet var så utilstrekkelig, det blir ikke bare nok, men det blir syv store kurver til overs.

Jeg tror dette er ment å fortelle oss noe om Gud, at Han hører bønn og har omsorg for sine barn. Spørsmålet handler derfor ikke om hva vi kan og hvor flinke vi er, men det som betyr noe, er at vi gjør det på samme måte som Jesus gjorde. Vi må bringe det vi har fram for Gud i Jesu navn, med takk.
Da vil Gud i himmelen lytte og svare på våre bønner og vi vil få se at Gud griper inn på overnaturlig måte i våre liv, i andres liv og i vårt land.   

 

2.Krøn.7.14 sier:
"Om så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil Jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land."

 

Tenk hvor fantastiske løfter vi har når det gjelder bønn!

 

Så min bønn er:
La oss alle ta dette på alvor og virkelig begynne å søke Herren og be til Ham som kan mer enn alt, og som vet å gjøre langt mer enn vi ber og forstår, slik at Guds vilje kan skje i våre liv, i andres liv og ikke minst i vårt land.

 

Gud velsigne deg!