Derfor....!

Derfor..!
Hva er egentlig grunnlaget for vår tro? Hvorfor tror vi som vi tror og hvorfor gjør vi som vi gjør? Det er selvfølgelig ikke alltid like enkelt å forklare alle ting, men jeg skal i denne nettprekenen forsøke å gi noen korte "derfor" på noen av de "hvorfor" som kanskje kan være aktuelle.
La meg starte med å gå rett på det sentrale i alt det vi tror på og i det vi gjør.

Hvorfor er vi så opptatt av Jesus?
Vår verden har i tusener av år vært fylt opp av mennesker med forskjellige behov og lengsler. Vi har sett religioner, læresetninger og filosofier feie gjennom verden som en vårbris feier over nyutsprungne blomster. Mange har latt seg beundre, bedåre, tilbe, dyrke og tjene, og både tankesystem, herrer og andre guder, ja til og med dyr er "hellige" og tilbes i visse sammenhenger.

Felles for dem alle er at de er utpekt av mennesker for å tilfredstille menneskets skjulte behov av å ha noe å tilbe, se opp til, eller dyrke. Noen av gudene er ren "business " skapt av noen for å utnytte andre. Andre er igjen blitt til av tilfeldigheter, overtro, eller på grunn av spesielle hendelser osv. Denne verden mangler ikke "guder" eller "herrer" den kan tilbe og falle ned for. Alle kan finne sin egen gud og dyrke denne på sin egen måte.

Han skiller seg ut
Midt i denne jungelen av guder som "roper" etter vår oppmerksomhet, hengivenhet og kanskje våre ressurser og penger, finnes der en som skiller seg ut fra dem alle.
Han er Herren over alle herrer og Guden over alle guder. Alt er skapt ved Ham og Han selv er blitt vår frelser. Hans navn er Jesus, frelseren - Herrens frelse. For den som har strevd under andre guder, er det en stor befrielse å møte Jesus, den levende Gudens sønn. Når vi møter Ham, faller alt annet som fallende stjerner. De blekner som månen som ebber ut i kraft når solen kommer i sin stråleglans og innfører dagen. Jesus er den eneste veien til Faderen og det finnes ikke noe annet navn gitt, som kan frelse en sjel.

Han ble det offer som vi ikke kunne gi Gud. Han gikk den vei vi ikke kunne og Han ble den Adam som fullførte loven, budene og hele Guds rettferdskrav. Han ble vår redningsmann.
Derfor blir vi aldri mett av å synge om Hans navn og vi blir aldri trøtte av å forkynne om Hans herlighet. De andre gudene kan ikke lede oss til frelse, kan ikke gi oss fred med Gud i hjertet. Det er det bare Jesus og Hans blod fra Golgata som kan gi. Derfor, ja nettopp derfor lever vi for og av Jesus Kristus, den eneste Guds sønn, Han som elsket oss og gikk i døden for oss. Derfor ønsker også vi å forkynne de glade nyhetene til andre, om at det finnes en vei til evig liv og at det er Jesus som er den veien.

Hvorfor er vi så begeistret for og opptatt av menigheten?
Svaret på dette spørsmålet følger automatisk av det vi nettopp har sett på. Menigheten er Kristi legeme på jorden. Menigheten består av millioner av Kristus-etterfølgere over hele vår klode. Gud har en universell menighet som består av alle pånyttfødte mennesker, det vil si alle de som har tatt imot Jesus som sin Herre og som har gitt seg til ham. Mennesker som har innsett at de ikke kan frelse seg selv. Sjeler som har kommet til et punkt hvor de har overgitt seg til Herren og latt Ham bli Herre og Mester.

Menigheten består ikke av fullkomne mennesker, tvert om består den av sjeler som kom til enden av sin evne til å være sin egen herre og frelser.
I menigheten kan vi sammen med alle de hellige, som Bibelen beskriver, tjene Den Levende Guden( Ef 3,18-19). Menigheten er som sagt Jesu legeme og den er satt til å fullføre Herrens oppdrag, dvs. å videreføre og å forkynne om den gjerning Herren selv gjorde da han gikk her på jord.

Menigheten er også den plass hvor Herren åpenbarer sin kraft og herlighet og Han gir sin menighet Åndens liv, slik at den kan utvikles i Herrens nåde til å bli slik Han ønsker.
I menigheten blir man også kjent med sine nådesøsken og man kan sammen med andre mennesker erfare at den Gud som vi fikk ta imot i frelsen, også kjennes igjen i andre, om det så er mennesker av en helt annen bakgrunn, rase eller tidligere religion. I Jesus blir vi alle ett. Den Ånd Han gir sine barn er gjenkjennelig i hele legemet.

I menigheten har også Herren gitt sine gaver, tjenestegaver som er gitt Hans legeme for å betjene og tjene de hellige slik at vi kan vokse opp til Herrens fylde i alle ting (Ef. 4,11-12).
Ingen av oss lever for seg selv, men vi er satt sammen i Herrens legeme. Gud har gjort alle sine barn til lemmer på det ene og samme legeme. Derfor er det ikke bare godt for oss å komme sammen, men det er nødvendig. Ingen kan være hele legemet i seg selv, men vi kan sammen med alle de andre danne dette ene legemet.

Bibelen viser oss at Gud har gjort det nettopp slik at lemmene er avhengige av hverandre for at det ikke skal være splittelse, men omsorg for hverandre, i legemet (1 Kor. 12,18-25).
Vi trenger hverandre og vi er satt til å betjene hverandre. Ingen skal herske, men tjene. Dette er Herrens bud til lemmene sine. Og nettopp i menigheten, blir Herrens ord om å tjene og ikke herske virkeliggjort. Jesus sa, at den som vil være den største, han skal være den minste og ikle seg en tjeners skikkelse (Mark. 9,35).
I menigheten i Kristi kropp, der kan alle lemmene tjene Herren i et felleskap med det samme målet for øyet, nemlig å bringe ære til Gud.

Hvorfor trenger vi hverandre?
Når man blir en kristen får man bokstavelig talt en meget, meget stor "familie". Det finnes kristne mennesker spredt over hele vår jordklode. Disse tjener Gud i forskjellige sammenhenger. Det finnes et mangfold av Guds barn og et mangfold av menigheter og kirkesamfunn. Man kan selvsagt være uenige i synet på forskjellige saker, men vi kan lett enes rundt vår felles Herre og Mester, Jesus Kristus.

Som barn av den levende Guden trenger vi alle en større sammenheng å stå i. Enten vi ønsker det eller ikke, så er vi alle en del av vår felles 2000-årige kirkehistorie. Gud har ikke startet opp noe "nytt" eller noe "bedre" her eller der. Han fortsetter sitt mangeårige verk gjennom sin menighet. Enten menigheten har det ene eller andre navn, så er vi alle satt under den samme Herre med den samme Ånd.
Vi trenger alle å lære av hverandre og vi har alle noe å lære bort. Velsignelsen flyter sterkere når vi kan stå sammen. Bibelen sier at der det finnes mange rådgivere, der får planene fremgang (Ord. 15,22).

Nettopp dette, at vi kan rådføre oss med andre ledere og søsken i Herrens legeme, er en herlig og stor velsignelse. Vi tilhører den samme Herre og det samme legeme og på den måten får man en fremgang i Herrens planer.
Gud ønsker ikke splittelse i sitt legeme, men at vi holder fred med hverandre (1. Tess 5,13).
Jesus sier at salige er de som skaper fred (Matt 5,9). Det er nok av kiv og bråk her i denne verden, og derfor er det viktig at vi alle holder fred med hverandre så langt det er mulig for oss.

Hvorfor er kirkehistorien så viktig?
Alle kristne har en mer eller mindre felles kirkehistorie. Den vitner til oss både om gode og onde saker. Enten vi liker det eller ikke, så er vi som lever i dag, en del av vår felles kirkehistoriske arv. Som sagt; Gud har ikke startet noe helt nytt i vår tid, men menighetens historie fortsetter å skride frem.

Vi kan i dag takke de som gikk foran oss for alle goder vi kan nyte av. Det har alltid, selv i de mørkeste periodene, vært noen brennende lamper i Guds hus. Det har alltid vært hengivne sjeler som har gitt alt for å bevare Guds Ord og sannheter. Det har opp gjennom tiden vært gjort store bestrebelser på å fjerne Gud og Hans Ord fra historien. Men Ordet og menigheten har alltid overlevd og vil alltid gjøre det. Dette fordi Han som gav oss det evige liv sa at Han skulle være med oss alle dager inntil verdens ende. Altså, Han vil være med sin menighet inntil enden. Da er vi trygge.

Vi tror vi kan lære svært mye av å studere vårt felles kirkehistoriske skattkammer som kirkehistorien er. Der kan vi se hvilken pris enkelte har måttet betale for at evangeliet skulle bre seg ut. Der kan vi se hvilke krefter som har vært satt inn på å spre de troende og hvilke forsøk som har vært gjort på å "vanne ut" Guds Ords sannheter.
Vi kan øse av den skatt som disse har hentet frem i liv og gjerning. Deres skrifter er til stor oppmuntring og formaning for oss som lever i disse siste dager.

Vi ser Guds trofasthet og kjærlighet til sin menighet. Han holder sitt Ord opp gjennom slektene. Det har til tider vært harde kamper og det kan ha sett mørkt ut, men Herren har alltid ført sin menighet igjennom til seier. Dette er en voldsom trøst og kraftkilde for oss som lever i dag.
Vi er bare barn av "dagen i går" og vi kan lære av historien og de som har gått foran. Historien roper til oss med klar røst hva vi bør søke og hva vi bør holde oss unna.
Det å kunne se seg selv i en historisk sammenheng er nødvendig og befriende. Vi trenger ikke å "finne opp kruttet på nytt". Vi kan la Herren hente frem igjen det som hører fortiden til, som predikanten sier (Pred 3,15).

Dette hjelper oss også å forbli ydmyke og ikke få oss til å tro at vi er blitt så veldig rike på alle ting. Vi kan med ydmykhet og hunger se hen til de som gikk foran oss og fullførte sitt løp.
Apostelen sier at vi skal akte på deres utgang (Hebr. 13,7). Vi kan gi akt på deres liv, den pris de betalte og ta lærdom av de erfaringer de gjorde. Dette er en mektig hjelp for oss til å holde fast på de evige sannheter også når mørket ser ut til å seire over oss. Han som gav løftene, Han som holdt sin hånd over de som gikk før oss, Han er også den samme i dag. Han er vår fred og vårt skjold.

Hvorfor er vi engasjert i Israel?
I forlengelsen av det vi nettopp har sett på i forbindelse med vår kirkehistorie, kan vi på alle måter og i all ting spore vår arv tilbake til det jødiske folk. Dette folket er det folk Gud Herren har utvalgt seg til sitt eiendomsfolk.

Disse har i sannhet gitt oss alle goder som vi i dag nyter av. Fra dem kommer paktene, løftene, fedrene og Ordet. Ja vår Herre og Frelser er endog opprunnet av dette folk. Frelsen kommer fra jødene sa Jesus (Joh.4,22). Han var jo av Juda stamme, en jøde født under loven.
Dette folk har gitt oss Bibelen, profetene, apostlene, evangeliene og frelseren. Vi står i stor gjeld til dette folk som har betalt en uforståelig høy pris for alt dette. Med sine liv har de vernet om skriftene, de hellige ord som Herren Gud har gitt dem.

Gud har betrodd dem sitt ord (Rom. 3,2).
Flere fra dette folket har betalt med sine liv for å berge de hellige skriftene. De har vært forfulgt, trakassert og myrdet, men de har bevart overleveringene av "Bøkenes bok" som gir oss de herligste løfter fra Herren.
Dette folk har Gud lovt at Han igjen skal samle i sitt land, deres eldgamle hjemland - Israel. Der skal Han gjenopprette dem og gi dem igjen av sin herlighet. Fra deres land skal loven utgå til alle nasjonene og gjennom dette folk skal alle nasjoner bli velsignet. Dette er jo langt på vei skjedd gjennom Jesus, men vi tror at det ligger en herlig forløsning foran Israel. Hun skal igjen få tilbake sin herlighet og Kristus skal være hennes Konge.

Da skal folkeslagene i sannhet erkjenne at hun er utvalgt og dyrebar for sin Gud. Vi tror og ser at Gud samler det jødiske folket i disse dager og at det er Han som henter dem hjem til Israel. Nettopp slik Han har forkynt det gjennom sine profeter fra eldgamle dager.
Jes. 49,22: " Så sier Herren Gud: Se, Jeg løfter min hånd til ed for folkeslagene, Jeg reiser Mitt banner for folkene. Da skal de komme med dine sønner på armen, og dine døtre skal bæres på skulderen"
Israel og jødene er et av de sikreste bevisene på at Gud er historiens Herre. "Se, Han slumrer og sover ikke, Han som er Israels vokter" (Salme 121,4).

Derfor og bare derfor.
Hvorfor lever jeg for Jesus?
Fordi Han fant meg og frelste meg og siden har Han gitt meg alt godt. Jeg kan ikke annet enn å være brennende opptatt av Ham som er alt for meg. Han møtte meg i min "fortørnethet" og søken etter den virkelige meningen med livet. Noe inne i meg lengtet etter den sannhet som virkelig setter fri. Og nettopp Jesus ble dette svaret på min lengsel.

Ham brenner jeg for og Han lever jeg av. Han gir all glede i livet, Han som er Gledens Herre. Han er Evighetens Konge, Han har gitt meg fred med Gud.

Ham elsker Jeg og Ham vil jeg leve for. Det er Han jeg ønsker skal leve gjennom meg. I all min skrøpelighet og tilkortkommenhet fant jeg en Herre som elsker meg slik jeg er. Ikke bare det, men en som tok all min synd og straff.

Jeg lever ikke først og fremst et sterkt liv for Ham, men Han lever et sterkt liv i meg. Dette er det store skillet på Ham og alle andre guder og religioner.
De andre handler svært mye om vår streben og våre gjerninger for å tekkes en eller annen guddom. Jesus gjorde det som vi ikke kunne. Jeg kan ikke tilfredstille Gud med mine gjerninger. Jeg kan bare ta imot Hans overstrømmende nåde og la den leve og virke i meg.
Derfor ønsker jeg som Paulus å være død fra dette livet og leve selve livet, det liv som strømmer ut fra Kristus. Det er Han i meg og jeg i Ham. Kristus er den kilde som veller frem til evig liv i vårt indre. Hvordan skulle vi kunne annet enn å elske, tilbe og dyrke Ham som er Herrenes Herre og kongenes Konge ? 

Derfor, ja bare derfor elsker vi Ham over alle andre. Han er den eneste, reneste og den sanneste av dem alle - Jesus Guds sønn.

Alle dem som tar imot Ham gir Han det evige livet. Derfor elsker vi Ham så meget mer enn vårt jordiske liv, derfor lengter vi stadig etter mer av Ham. Han er den som min sjel elsker.

Kom du også inn i denne sterke kjærlighetens kraft og se hva Han har gjort for deg.

Derfor min venn, lever vi av og for Ham i Hans kraft og nåde.

Gud velsigne deg!
Amen.