Hvorfor uroes vår sjel ?

Det lille barnet
Stadig snur det seg fra side til side. Tanker farer gjennom sinnet, den ene mer skremmende enn den andre. Nattesøvnen virker å være så langt unna. Hjelpeløst ligger det lille barnet der og kjemper med sin uro. Helt til en kjærlig moderhånd stryker det ømt over kinnet. De farlige tankene gjør seg vinger og flyr og uroen i det lille barnehjertet må vike plassen for ro og fred. Det tar ikke lang tid før det lille barnet er i sin dypeste nattesøvn.

Vi kan vel alle kjenne oss igjen i en slik beskrivelse og de fleste foreldre kan minnes de mange kvelder ved barnas seng for å få dem til å sove. Men jeg tror ikke dette kun hører barneårene til. Hvor lite skal det ikke til før vår lille sjel føler seg hjelpeløs og lar seg oversvømme av tanker og bekymringer? Hvor lett kan ikke uroen stjele noe av nattesøvnen vår også?

Sjelen behøver en Far
Disiplene var i båten med Jesus da de ble grepet av frykt. Jesus lå i båten og sov, mens det blåste opp til uvær på Gennesaretsjøen. Disiplene, der mange var vante sjømenn, klarte ikke å holde frykten tilbake og vekket Jesus i panikk:

Mark.4.38b-40:
Mester, bryr Du Deg ikke om at vi går under? Da stod Han opp, truet vinden og sa til sjøen: "Hold fred, vær stille!" Og vinden la seg, og det ble en mektig stillhet. Men Han sa til dem: "Hvorfor er dere så redde? Hvorfor har dere ikke tro?"

Som Bibelen sier har vi en Frelser som kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet fordi Han i alle ting er blitt prøvd slik som vi (Hebr. 4.15). Jesus lå og sov i båten, mens resten av disippelskaren var grepet av frykt. Heller ikke når de i panikk vekker Han og Han ser bølgene slår inn over båten lar Han Seg uroes. Hva var Mesterens hemmelighet? Han kjente den samme piskende vinden og Han så de samme bølgene. Den samme frykten banket også på Hans hjertedør og Han visste også at båten ikke tålte å ta inn stort mer vann før den gikk under. Jesus fortrengte ikke sannheten, men Han lot allikevel ikke sjelen fylles av angst.

Mens disiplenes hjerter ble overveldet av skremmende tanker, strøk kjærlig Faderhånden over Mesterens sjel og ga den fullkommen ro midt i stormen. Mesteren hadde latt Sin sjel finne tilflukt hos Gud og Han stolte på Sin Far. Han var fremmed for det å la Sin sjel overveldes av frykt og forundret Seg over disiplenes redsel.

Å, hvor vi er avhengige av denne trøsten fra himmelen! Lengter vi ikke alle etter at vår Frelser skal reise Seg i stormene vi opplever, true vinden og si: "Hold fred, vær stille!" og se at vinden legger seg og det blir en mektig stillhet? Når fiendens horder og livets tumulter må vike for den guddommelige røsten, får sjelen smake på den mektige stillheten som finnes i Faderens favn.

"Hvorfor er dere så redde?"
Jesu spørsmål er vel like aktuelt for oss alle: "Hvorfor er dere så redde?". Hvorfor blir vi egentlig redde?

Tankene kan ofte gjøre seg så store og skremmende at vi egentlig ikke har helt klart for oss hvorfor vi egentlig er redde. Vi har en fiende som er en mester i å spille på sjelens urolige strenger og skape en stemning av frykt. Frykten er alltid overdimensjonert og lite konstruktiv. Den ser konsekvent bort fra mulighetene og stirrer seg blind på det umulige.

Hvorfor frykter vi? Svarene blir utallige. Av og til frykter vi fremtiden, andre ganger at fortiden skal innhente oss, vi frykter for dårligere tider, for terror, naturkatastrofer, sykdom, ulykker, tragedier, overgrep, for ikke å strekke til etc

Frykten er et signal om at vår sjel ikke lenger klarer å holde kontroll og opprettholde orden i vårt indre. Sjelen prøver vel hele tiden å resonnere, regne ut og kalkulere, forklare og forstå, men ofte blir tankene og livets prøvelser for vanskelige. Sjelen må kapitulere og gir seg over til frykten som så raskt tar overhånd.

Gud, vår sjels tilflukt
Hvordan få bukt med uro og frykt? Skal sjelen ytterligere trenes til å takle livets vanskeligheter og resonnere seg frem gjennom livets stormer?

Bibelen sier oss klart at vår sjel ikke er skapt til å takle dette på egenhånd.

Salme 94.19:
Når bekymringene blir mange i mitt indre, da blir Din trøst til glede for min sjel.

Vårt indre trenger trøst fra Gud. Likeså mye som det lille barnet trenger sin mors kjærlige hånd og stemme for å roe seg, behøver vi Guds nærhet og kjærlighet for at vi på dypet skal falle til ro.

Vi lever i en verden som jager av gårde i stort tempo og hvor man stadig uroes på ulike måter. På den ene siden leter man etter fred, harmoni og stillhet, mens man på den andre siden later til å flykte fra nettopp dette. Alle uttrykker vel et ønske om fred, og mange er villige til å gå utradisjonelle veier på leting etter denne freden. Samtidig ser vi et økende jag hvor det hele tiden må skje noe og hvor det for eksempel alltid må være musikk i bakgrunnen. Stillheten blir på en måte noe man er redd for og unnviker.

Stillheten kan virke skremmende. Når vi faller til ro kommer ofte ting vi har fortrengt og skjøvet til side til overflaten. Spørsmål om meningen med alt sammen og hvor vi en gang ender, er spørsmål som ofte kommer hånd i hånd med stillheten.

Menneskets sjel er på leting etter noe den ikke finner her i denne verden.

Bibelen taler om en "fred som overgår all forstand", en "sabbatshvile" og en tillit som "ikke frykter for titusener" (Fil. 4.7, Hebr. 4.9, Salme 3.7).
Bare hos Gud kan vi finne sann hvile og falle til ro i vårt indre. I tilflukt hos Gud finner sjelen den fullkomne freden som overgår all forstand og som ikke gir noen plass til uro og frykt.

En tilstand

Salme 57.2-3:
Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til Deg. Og i Dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over. Jeg vil rope til Gud, Den Høyeste, til Gud som fullfører verket for meg.

Guds fred og den hvile Han gir, er ikke bare en følelse eller en stemning som fort kan gå over, men er mer å forstå som en tilstand.

En sjel som har tatt sin tilflukt i Gud har lagt alt over i Hans hånd og all bekymring er kastet på Herren. Der, under Guds vinger faller sjelen til ro og finner hvile. Det er ikke den som skal prestere eller ha kontroll lenger, men det Den Høyeste som fullfører verket. Vi gjør ikke noe, Gud gjør alt.

En sjel i tilflukt hos Gud holder intet skjult for Ham. Alle syndekvaler, som så lett uroer sjelen, bekjennes og bringes frem for Herren i tillit til Hans grenseløse, evige kjærlighet. Alt er åpent og i Guds fullkomne lys.

I tilflukt hos Gud avvennes sjelen fra denne verdens jag og stress. Dens lengsel blir Gud alene og den forblir hos Han.

Oppøve vår sjel
Likesom et barn må lære seg alt og øve inn ferdigheter det får nytte av resten av livet, trenger vi som Guds barn og øve opp vår sjel til å vende seg til Herren i alle ting.

Vi kommer lett inn i uvaner og uheldige mønstre også når det gjelder å takle livets mange utfordringer, og frykt og uro kan til slutt bli en helt naturlig del av livet.

Det er fascinerende å se salmisten i salmenes bok henvende seg til sin sjel. Utsagn som; "Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor sukker du i meg? Sett ditt håp til Gud!", "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, lov Hans hellige navn!" er eksempler som gjenspeiler en oppøvelse av sjelen til i større grad å søke Herren (Salme 42.6, Salme 103.1).

Hva foregår i våre sjeler når vi har det vanskelig? Hvor beveger vi oss i vårt indre når vi opplever en krise? Er det Gud som står for vårt øye, eller søker vi trøst andre steder. Selv om Gud selvfølgelig også kan benytte mange omstendigheter og personer eller systemer for å hjelpe oss, er det Han alene som må være vår sjels tilflukt.

Klagesangene 3.24-26:
"Herren er min del," sier min sjel, "derfor håper jeg på Ham." Herren er god mot dem som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. Det er godt å vente i stillhet på Herrens frelse.

Hva sier vår sjel? Har vår sjel lært seg å håpe på Herren?

Det å lære opp sin sjel til å vente i stillhet på Herrens frelse når den helst har lyst til å flykte av gårde, kan være en vanskelig lekse. Sjelen kan føles ustyrlig mange ganger og vi må vel alle innse at vi ofte har latt den løpe sin vei i frykt og uro.

Men, det er håp! Sjelen lar seg temme ved Guds kjærlighets bånd og vårt hjertes beslutning og stadige rop til Gud om hjelp. Herren er god mot dem som venter på Ham, mot den sjel som søker Ham. En sjel som lærer seg å søke ly under Guds vinger vil aldri ønske seg tilbake til tidligere tiders fryktsomme flukt og uro. Den får smaken på noe guddommelig. Det er godt for sjelen å vente i stillhet på Herrens frelse. Det er balsam og honning. Midt i den verste storm leder Gud den trygt inn i fullkommen fred og hvile. Tenk hvilken salighet for vår sjel!

Vår sjel behøver hvile
I en hverdag full av inntrykk og stress og med stadig skiftende omstendigheter vi må forholde oss til, er det nødvendig at vår sjel får komme til ro. På mange måter tror jeg vår sjel ofte står i "helspenn" og nærmest er på bristepunktet til hva den kan tåle. Utbrenthet og økende stress, som er uttrykk vi stadig høres nevnt, er vel egentlig bare normale signaler fra utslitte sjeler som behøver hvile.

Jesaja 32.17-18
Rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt er hvile og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder

Gud vil lede oss til en plass hvor vi føler oss trygge. Et sted hvor vi kan finne dyp hvile. Vår sjel trenger sårt å komme til ro og legge til havn ved Jesu føtter. Der den kan drikke uforskyldt av kildevann og mettes med brødet fra himmelen. Et ord fra Mesteren stiller enhver sjelsstorm til ro og bringer oss inn i en fred som langt overgår det vi selv kan forsøke å få til for å roe oss ned.

Herren vet vi lever i en verden som krever mye av oss. Derfor har han beredt sorgløse hvilesteder for oss i Hans nærhet.

Ordspr. 11.17a:
Den barmhjertige mann gjør godt for sin egen sjel

Vi bør alle unne vår egen sjel litt barmhjertighet og la den få hvile litt fra hverdagens stress. Allerede i skapelsen ser vi hvordan Gud fremhever viktigheten av å sette av hviledager, hvor vi faller til ro og lar vår sjel søke Herren.

La oss derfor stoppe opp et øyeblikk og legge alle ting til side; alle gjøremål, alle krav og alle forventninger. La alle spørsmål og alt stress på innsiden legge seg og la vår sjel begynne å kalle på vår Hyrde.
Vår gode Hyrde vil komme oss i møte og lede oss hvilens vann. Han, vår sjels Hyrde og Tilsynsmann, er nådig og vet å gi oss den dype hvilen vi alle lengter etter.

Hvilken nådefull Frelser vi har!

Gud velsigne deg!